Kari og Abdulla

I dette innlegget skal jeg prøve å drøfte en sak som nylig var oppe i media. Både VG og NRK skrev om denne saken. Overskriften "Innvandrere bak alle anmeldte overfallsvoldtekter i Oslo" gir et ganske hardt slag i ansiktet.

Det er jo ofte store diskusjoner rundt hvordan norske medier omtale mennesker med annen etnisk bakgrunn enn norsk. At de norske avisoverskriftene bidrar til fremmedfrykt og diskriminering på grunnlag av rase. Men i den ovennevnte saken så får man på en måte en bekreftelse på dette. Ikke at norske medier på en feilaktig måte beskriver folk med en annen etnisk bakgrunn, men "at de har hatt rett hele tida". Samtidig så skal vi ikke glemme at VG og NRK er raske til å bemerke at en person er norsk dersom en gjør noe bra, selv om personen kanskje har et opphav som ikke er etnisk norskt. 

Så går det jo ann å fundere på hvorfor dette til stadihet skjer i mediene. Hvorfor blir man fremstilt på en spesiell måte bare fordi man ikke er etnisk norsk. Det kan jo være at journalistene som skriver "slike" saker egentlig ikke har god nok bakgrunn til å skrive dem. For hvordan kan man skrive om afrikanske og kurdiske gutter som gjør ditt og datt, når man selv ikke har vært i landene de kommer fra og sett hvordan de har det. Et spørsmål til selvvurdering: Om rollene hadde vært omvendt, hva hadde afrikanske medier skrevet om oss nordmenn?

Jenter og Musikk - Eksamensoppgave

Vel, da var det på bloggern igjen. Og temaet denne gangen er meget interessant. "Jenter og musikk". Igjen så har vi et tema som er veldig bredt, og som vi selvfølgelig skal prøve å skalere ned. Så bli med meg når vi skal se litt på dette temaet.

Først kan vi jo komme inn på noen interessante tall, for eksempel har styrene i de store norske vederlags- og opphavsrettsorganisasjonene bare 15% kvinner. Norsk komponistforening med sine 140 medlemmer har bare 13 kvinner. Om man sammenligner dette med noe som du kanskje er mer kjent med så er det flere kvinnelige biskopper enn kvinnelige dirigenter, og fler kvinnelige prester enn det er komponister. Disse tallene kan også sies å være representativt for resten av musikkverden.

Men vi har jo sett at det er mulig å lykkes i musikkbransjen for jenter. Ta "Spice Girls" for eksempel. Fem nesten tilfeldige jenter valgt gjennom en auditionprosess og satt sammen til et "all-girl" band. Bare det første albumet deres solgte 23 millioner kopier. De var det største siden "The Beatles". Vi har også artister som Madonna, Whitney Houston, Sarah Brightman, Pink, Gwen Stefani og mange fler. Så det er jo mulig.

Vi kan jo også se kort på myten om syngedamen. Kort forklart går den ut på kvinnelige vokalister som har gode eller eksepsjonelle stemmer, men som allikevel ikke bli regnet som "skaperen av eller ansvarlig for den musikken hun framfører". Kjønnsrollene i studioet ligger til grunn for det. Anne Lorentzen sier blant annet: "«Hun synger, han skrur» beskriver den tradisjonelle arbeidsfordelingen." Dette kan jo være en grunn til at mange jenter ikke kommer langt innenfor musikkbransjen eller at det er et undertall av jenter. At noen ikke takler å "bare" være syngedamen. Samtidig er det min oppfatning at de som er såkalte syngedamer får alt for mye oppmerksomhet i media og av lyttere. Det er tross alt ikke de som gjør all jobben, det ligger mye arbeid bak. Alt fra låtskriving (selv om det er mange artister som gjør dette selv), til PR og utgivelse av platene.

Dette fører oss over på et annet interessant punkt. En artikkel fra forskning.no tar opp temaet om at jenter tar over musikkstudioet. Det er en trend som tar seg opp nå at fler og fler kvinnelige artister vil ta del i alle deler av musikkproduksjonen. Noe jeg personlig synes er kjempebra. Noe som kanskje hjelper denne utviklingen er såkalte "workshops". Musikkorganisasjonen AKKS, med målsettingen "å rekruttere, motivere og synliggjøre jenter i musikkbransjen", holder jevnlig kurs/workshops for å få jenter i gang med musikkproduksjon og alt som har med det å gjøre.

Så var det å få en liten konklusjon på skribleriene mine. Det er tydelig at det er for få jenter i musikkbransjen, i alle fall for få av de som hadde blitt kjente selv om de ikke så ut som engler. Men når jeg har lest om emnet så har jeg oppdaget at vi er på kanten av en ny ordning. Hva som kommer ut av det som skjer kan ingen forutse, men jeg antar at det ikke ser dårlig ut for jentene i bransjen. Så til slutt ønsker jeg bare å si: "Stå på!" til dere jenter som er i bransjen eller skal inn i den. Ikke gi opp, det er mulig. Og til alle som leser innlegget, dere må gjærne kommentere under, og stemme på siden.

Det store tidssluket

Hva er det jeg skal blogge om nå mon tro? Med den flotte overskriften "Tidssluket". For er det ikke det vi i dag prater om, tidsklemma, og alle de tingene som vi bruker tid på. Når jeg nå skal snakke om "Det store tidssluket" så snakker jeg om medier, kanskje spessielt medietilbudet til ungdom.

Vi som er ungdom nå og har vokst opp med de nye mediene er vel de som blir mest bombardert av tilbud. Dette er jo noe jeg har lært på skolen, om at vi må tilpasse oss målgruppen og nå den på best mulig måte. Så da er det ikke rart at ungdom blir målgruppen innenfor medier og medietilbud. Vi er jo superbrukerne, i tillegg er vi unge og uerfarne så det er kanskje lettere å påvirke oss gjennom medier til å forandre handlemåte. Ta en titt her for å se litt hvor mye medier brukes. Noe av det jeg synes er mest interessant her er den voldsomme forandringen vi har fått fra 1997 til 2007. I 1997 hadde ca 50% av befolkningen PC hjemme, mens i 2007 hadde dette økt til 87%! Men enda mer voldsomt er økningen av hvor mange som har internett, det gikk fra 13% til 83%! Da er det litt morsomt å tenke på Bill Gates som i 1993 klarte å uttale: "The Internet? We are not interested in it" (Kilde).

Men er det en god eller dårlig ting? Som med så mye annet tror jeg ikke at dette kan settes inn i en så enkel bås. Det har både positive og negative sider ved seg. På en måte er det et fantastisk verktøy disse mediene, og det at ungdommens vaner i dag gjør slik at vi kan å utnytte dem er jo i seg selv bra. Men som jeg har nevnt i tidligere innlegg er jeg redd for at disse nye mediene og andre nye teknologier, vår egive jakt på å bli mer effektive, tjene mer penger kan få oss til å glemme oss selv. Ikke det at mennesker i dag ikke klarer å ta vare på seg selv, men at vi glemmer den åndelige delen av oss selv. Det massive medietilbudet til ungdom og deres matchende medievaner gjør at den største påvirkningen i livet kanskje ikke legner er venner og familie som mange liker å tro, men mediene. Og hva er det mediene mener at man må gjøre for å leve et fullt liv og bli lykelig? Jo skaffe seg mange matrielle ting, og bli rik så fort som overhodet mulig. Men hva sier de fleste som er rike? Er de blitt lykkelige, lever de liv som de er fornøyd med? Nei. For bekymringen om at man ikke får penger fort nok blir fort erstattet av redselen for å miste det man har.

Så en liten konklusjon på dette kan være at vi har et fantastisk medietilbud til ungdom i dag, men at det kanskje er litt for mye av det gode. Jeg har prøvd å komme til enighet med meg selv på dette området, om det er nok eller om man skal fortsette å utvide tilbudet. For vi har mer enn nok til å klare oss i dag, vi har jo så mye at vi aldri vil klare å benytte oss av alt. Samtidig så kunne det vært veldig interessant å se hvor langt vi kunne kommet, og jeg ville nødig at de som jobber med dette skulle miste jobben sin. Man kunne heller ikke lagt restriksjoner på det uten at det går utover vår "dyrebare" frihet. Noe man derimot kan gjøre er å passe på at det er nok av andre interessante tilbud som ikke innebærer bruk av medier.